Malvik i Fokus

Gå til innhold

Hovedmeny

Midtsandtangen

Midtsandtangen – Malviks hage
14
Jeg glemmer ikke den første gangen jeg laget middag på Midtsand. Vi hadde endelig funnet drømmehuset, og etter å ha pusset opp i et halvårstid, var junidagen – eller rettere sagt natten – endelig kommet. Det var midnatt, og jeg sto ved kjøkkenbenken og skar opp grønnsaker. Der og da falt jeg fullstendig i staver. Høyt og majestetisk over Trondheimsfjord
og Fosenfjell, bredte et flammende teppe seg. Et teppe i rosa, gull, blått og purpur, malt med rause og barokke penselstrøk jeg sjelden hadde sett maken til. – Her skal vi bo, tenkte jeg. –Her skal vi faktisk bo!
Følelsen av å være nærmest alene i denne magiske delen av Malvik, skulle snart forandre seg. For der himmelen de første månedene også spente seg over den fraflyttede militærleiren, gjør den ikke det i dag. Og selv om det hvilte en litt spennende og hemmelighetsfull aura over de gamle brakkene, var det ikke til å komme fra at nyheten om at den skulle rives var kjærkommen. Endelig skulle vi få tilgang på sandstranda som lå bak de høye piggtrådgjerdene og lokket! Og det var ikke bare vi som gledet oss over nyhetene.
Snart var pressefotografer og tv-crew noe vi ble vant til å se på Midtsand. Brakkene ble revet, gammelt skrapmetall og forskjellige andre etterlatenskaper ble fjernet. Det ble gravd og det ble bygget og flittig rapportert i media underveis. Millioner har blitt brukt til å forskjønne det som nå er hele Malviks hage. Så i dag blomstrer skaperverket der militærbrakkene en gang lå. Stier kranset av krydderurter og rosebusker slynger seg mellom store gressvoller dekket av kløver og prestekrager.

Hundrevis av frukttrær vil i årene som kommer kunne gi alle som ønsker det muligheten til å høste grøden – helt gratis. På godværsdager er stranden fylt til trengsel av badegjester som nyter de sparsommelige solstrålene vi får utlevert her i Trøndelag. I storm og stille går hundeeiere pliktskyldig langs stiene med sine ivrige, firbente venner, som for øvrig alle kjenner hverandre.
Uendelig mange sommerhimler etter den første middagen, kan jeg si at jeg trives best på Midtsand tidlig om morgenen.
Da går Laika og jeg en fast rute, ned ved snekkerverkstedet, ut på odden og inn blant Tindveden. Der somler vi litt, lukter på været og kaster en pinne eller tre ut i fjorden før vi går hjem igjen. Da er det helt stille på Midtsand. Bortsett fra lyden av fjorden som gjestfritt tar i mot de første glimtene av en ny dag.
Anne Leinum


Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen